Min Bok 5 - Kapittel 10: Og enda mer fra Chinatown Expressen

En gang som jeg dreiv og kjørte kinamat, for Chinatown Expressen.

Så klarte jeg forresten å glemme igjen en sånn thermo-dunk, (som maten ble oppbevart i), hjemme hos en kunde-familie.

Også husket jeg det, på veien tilbake til Chinatown Expressen, (var det vel).

Også kjørte jeg tilbake til kunden, og så fikk jeg den dunken tilbake, da.

(Selv om kunden virka litt sur, må jeg vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kunde, som bodde ut mot Snarøya, (var det vel).

Hu ville bare at vi skulle legge maten, ved postkassa, (som lå nederst i en slags sti, som ledet opp til huset, da).

(Noe jeg syntes at var litt rart, husker jeg).

Og så lå det penger, (inkludert litt driks), i postkassa, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det hendte at jeg fikk litt driks.

Gjerne en femmer eller en tier, vel.

Og noen ganger litt mer, kanskje.

Så selv om lønnen var ganske lav.

Så ble budsjettet mitt mye bedre, av å ha denne jobben, (husker jeg).

For jeg fikk jo ofte billig eller gratis mat, på søndager.

Og jeg jobba jo, så jeg rakk jo ikke å bruke så mye penger, liksom.

Og jeg fikk jo litt lønn og litt driks også, da.

Så jeg trivdes egentlig ganske greit, med den her ekstrajobben.

Men jeg vet ikke om det hadde vært noe særlig, å hatt denne jobben, som en heltidsjobb.

For det var dårligere betalt enn å være assisterende butikksjef, i Rimi, da.

(Ihvertfall for meg som nettopp hadde fått lappen).

Men som ekstrajobb, så var det greit da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også noen bedriftskunder, (husker jeg), nede ved Lysaker, (var det vel).

Og der var det litt kjedelig, å levere mat, (husker jeg).

Det jeg spesielt husker derfra, det var en forretningskvinne, som var litt sånn kald da nesten, (eller hva man skal si).

Og det som var, det var at de bedriftskundene, de fikk man aldri driks av, da.

Så det var ikke så utrolig artig, å levere til de, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg leverte også kinamat noen ganger, til taxi-sentralen, i Bærum, husker jeg.

(Langs E18, eller noe, vel).

Og en gang, så spurte hu kinesiske sjef-dama meg, om majones var cirka det samme, som remulade.

(For de hadde ikke remulade, da).

Og så sa jeg at det var cirka det samme, da.

(Siden de ble solgt i de samme pakningene, og var fra samme produsent gjerne, nemlig Mills.

Huska jeg fra Rimi, da).

Men hu dama, (fra taxi-sentralen i Bærum), som bestilte den retten, med remulade.

(Og som fikk majones).

Hu bestilte ikke neste gang da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så da fikk jeg litt dårlig samvittighet, (husker jeg), siden jeg hadde sagt feil, til hu kinesiske dama, om det med majones og remulade, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et sted, som jeg leverte kinamat, så hadde de en hest, husker jeg.

Så jeg måtte huske å lukke igjen porten da, (sa han faren i huset), for de hadde en hest der osv., da.

Så svarte jeg bare at jeg skulle gjøre det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det var mange ganske rike folk, som bestilte kinamat, da.

Og et sted, så hadde de vel en sønn, som satt og spilte på piano eller klaver, (mener jeg å huske).

Og et annet sted, så var trappetrinnene så lange, (eller hva det var igjen, det var kanskje mørkt der), at jeg snubla i trappa, da.

Sånn at noe av sausen, på kinarettene, rant ut i trappa, da.

Men de som bodde der, de var hyggelige da.

For jeg begynte jo å prøve å tørke av trappa, med noe tørkepapir, eller noe sånt, da.

For å få bort sausen, da.

Og da gliste han som hadde bestilt kinamat skikkelig, husker jeg.

Så da var jeg ikke sikker på, om jeg dreit meg ut, eller ikke, (husker jeg).

Så da bare slutta jeg å tørke opp sausen, da.

Og de sa vel at det gikk greit.

Og at de skulle plassere om maten på noen tallerkener, (eller noe sånt).

Og jeg har lurt litt på om det her kan ha vært Rimi-Hagen, (eller noe), i ettertid.

For han var vel ikke like kjent, på den her tida, vel.

(Men dette er nok er bare noe jeg innbiller meg).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg følte meg ikke helt hjemme, når jeg kjørte rundt i Oslo Vest og Bærum der.

Men når jeg skulle kjøre bort til Holmenkollveien, (var det vel).

Så pleide jeg ofte å kjøre Stasjonsveien, da.

Selv om den veien egentlig ikke var ment å være gjennomfartsvei, vel.

Men den veien, den gikk like forbi der Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), på Holmen, bodde, (tror jeg).

Så derfor, så følte jeg meg kanskje litt hjemme da, når jeg kjørte den veien.

For den her jobben, den var ganske stressete, i begynnelsen da, husker jeg.

Men stedsnavn som Blommenholm og Stasjonsveien, de kjente jeg kanskje litt igjen, da.

Siden jeg hadde vært der noen ganger, på 80 og 90-tallet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen ganger, så fikk jeg leveringer, langt oppi Holmenkollveien der.

Og en gang, så fikk jeg en levering, som var liksom lenger enn langt, oppi 'Hutta-Heita', bak Holmenkollveien der, da.

Og der, så var det bygget en boligblokk, som så ut, som om den var fra en science fiction-film nesten, (husker jeg).

Langt oppi Hutta-Heita der liksom, da.

Og ei dame kom ned en rulletrapp, (eller hva det var igjen), i den kjempe-science-fiction-aktige bygningen, og henta maten sin, da.

Så da lurte jeg fælt, (husker jeg), på hva slags fancy bygning det her var, da.

Og på hva slags mennesker som bodde der liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg leverte jo bare kinamat, i Oslo Vest og Bærum.

Med andre ord, der de rikeste folka, i Norge, bor, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Men det var ikke sånn, at alle bodde i fine villaer og sånn, heller.

Et sted, i Oslo Vest, så så det nesten ut som i Sovjet, (husker jeg).

Med sånne 70-talls betongblokker, og sånn da, (som muligens kan ha vært grå vel).

Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

Siden jeg vel ikke hadde forventet meg det, å se sånne her blokker, på Vestkanten akkurat da, (hvis dette ikke var i Bærum, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, (ganske tidlig, på en søndag ettermiddag), så satt jeg i HiAce-en min, utafor Chinatown Expressen Eiksmarka der, da.

Mens jeg så på kartet, (eller noe), for å planlegge hvilken rute jeg skulle kjøre, med den neste leveringen, (eller noe sånt da).

Og da, så kom hu unge kinesiske sjefdama gående, fra Eiksmarka T-banestasjon der da, (husker jeg).

Og så nikket jeg vel til henne, og sa kanskje 'hei' da, på en hyggelig måte.

Også var hu så sinna, og sa til meg det, at jeg måtte kjøre fort og sånn da, (husker jeg).

Så det var ikke noe hyggelig møte, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en annen episode, som jeg kom på nå, fra Chinatown Expressen Eiksmarka, der.

Og det var angående det, at han tenåringsgutten, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), som kjørte en bil, som Chinatown Expressen eide, vel.

Han hadde med seg ei dame, (mener jeg å huske), i bilen sin, da.

Og på den vakta, så husker jeg det, at hu unge kinesiske dama, klagde til han distriktsjefen, på at han tenåringsgutten, hadde brukt lang tid da, på å levere bestillingene.

Og så spurte han distriktsjefen, hu kinesiske sjefs-dama, om hvor lang tid, som han tenåringsgutten brukte, på å levere ordrene, da.

Og da husker jeg at hu kinesiske sjefsdama, svarte 'som Erik', til han distriktssjefen, da.

Så det var rimelig flaut da, husker jeg.

Så det var vel antagelig på grunn av de her to siste episodene, at jeg bare slutta der, når jeg skulle operere kneet mitt, på Aker Sykehus, i april/mai, i 1996, vel.

For det var ikke så arbeidsmiljø der da, (for å si det sånn).

Så jeg bare sa fra til hu unge kinesiske dama, som var sjef der da.

Om at jeg skulle slutte siden jeg måtte operere kneet, da.

For jeg gadd ikke det, å sykmelde meg der.

For jeg var redd for at de kineserne, (og de andre), som jobba der, kanskje ikke ville like det, da.

Siden de kanskje ikke var vant med norsk kultur, da.

Og kanskje ville ha blitt sinna på meg, hvis de måtte ha betalt sykepenger, for eksempel.

Og det var forresten ikke fast lønn der, (men provisjon), da.

Og jeg hadde bare jobbet der, i 3-4 måneder.

Så jeg bare valgte å slutte da, da jeg skulle operere kneet mitt.

Istedet for å sykmelde meg der.

Siden det kanskje hadde blitt komplisert, (forestilte jeg meg, ihvertfall), hvis jeg skulle sykmelde meg derfra, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Dette er en kar, som var i samme gjeng, (Depeche-gjengen), som min søster og Cecilie Hyde, husker jeg, fra det året jeg var blåruss, i Drammen

Det stemte visst at min mors fetter, Ola Øyvin Ribsskog, er død. Men hva betyr det korset igjen? Hm

http://tux.aftenposten.no/personalia/paperadsobi/805716.pdf

PS.

Og hvorfor kaller de Samasati for Margrete?

Her må det være noe 'tullings'.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om dette:



http://skattelister.no/skatt/profil/samasati-margrete-ribsskog-41770420/

Hm

Jeg fikk en e-post fra Advokatforeningen

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

---

Deres ref. 141241

---

Disiplinærnemnden for advokater <nemnden@jus.no>	Fri, Aug 31, 2012 at 7:50 AM
To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Din e-post av i går med bilag bekreftes mottatt. Du mottar brev per post i sakens anledning som sendes herfra i dag. Med vennlig hilsen Beate Sundstrøm advokatassistent DNA – sekretær / saksbehandler Disiplinærnemnden for advokater Kristian Augusts gate 9, 0164 Oslo T 22 03 50 50 Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com] Sendt: 30. august 2012 20:17 Til: Disiplinærnemnden for advokater Emne: Deres ref. 141241 Hei, jeg viser til Deres brev av 28. august, og vedlegger Deres skjema i utfylt stand. Dere har tidligere skrevet til meg at det er greit, at jeg sender denne klagen på e-posten, siden jeg bor i utlandet. Så jeg regner med at dette fortsatt gjelder. Vennligst bare kontakt meg hvis det er noe jeg har glemt å forklare om. Mvh. Erik Ribsskog

Jeg sendte en e-post til Sjøfartsdirektoratet

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

---

Klage på falske fyrtårn

---

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>	Fri, Aug 31, 2012 at 5:11 AM
To: postmottak@sjofartsdir.no
Hei, i Drafn, (Svelvik og Hurum), så har dem satt lys, på to monstermaster: http://svelviksposten.no/nyheter/spektakulert-da-hoyspentmastene-ble-tent-1.7515553 Jeg mener at dette kan være farlig for båttrafikken inn til Drammen. Drammen er Norges største bilhavn, og kjempestore skip kommer fra Japan og andre steder med hundrevis av biler. Japanerne kommer nok til å tro at dette er fyrtårn, som står i veikanten. Så jeg vil advare mot disse falske fyrtårnene og synes også at det er noe stygge og horete greier, som jeg ikke skjønner poenget. Skal vi liksom hylle monstermastene og nå da? Mvh. Erik Ribsskog

Nå har dem blitt gærne i Drafn. Her kommer det nok til å bli mange skipsvrak

http://svelviksposten.no/nyheter/spektakulert-da-hoyspentmastene-ble-tent-1.7515553

Min Bok 5 - Kapittel 9: Enda mer fra Chinatown Expressen

På Chinatown Expressen så var det noen kolleger, som jeg husker ennå.

Jeg husker ei dame, med lyst hår vel, (og som sikkert var fra Bærum eller Oslo Vest, hvis jeg skulle tippe), i 20-årene, som jobba som sjåfør der.

Hu pleide noen ganger å gi meg råd.

En gang så spurte de kinesiske kokkene meg, om jeg ville kjøpe noe pause-mat der.

Og jeg spurte om det var noe de kunne anbefale, av retter der, da.

(For jeg var kanskje litt stressa, da).

Og da brøt hu 'Bærums-dama' inn, fra sjåfør-rommet, (for de kinesiske kokkene svarte ikke noe), og sa noe sånt, som at hu selv pleide å kjøpe biff, hvis hu hadde jobba mye og var sliten, (eller noe).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Bærums-dama, hu kjørte også sin egen bil, (husker jeg).

I motsetning til han andre faste, (en gutt i slutten av tenårene, med mørkt hår vel), som også jobba der.

Han andre faste, han kjørte Chinatown Expressen sin bil, da.

Så han fikk bare cirka ti kroner, per levering, da.

Til forskjell fra oss som eide bilen vi kjørte med, vi fikk cirka 30 kroner, per levering, (som også skulle dekke bensin og slitasje på bilen), da.

Så han som kjørte Chinatown Expressen sin bil, han måtte jo omtrent slite ræva av seg, (som man vel sier), for å tjene en brukbar månedslønn da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han tenåringsgutten, han var litt 'på' meg, etterhvert der, husker jeg.

Fordi jeg hadde jo nettopp fått lappen, og var ikke kjent, i Oslo Vest og Bærum.

Så jeg rakk bare å ta med meg to ordrer av gangen, (for man måtte levere disse, innen en time, da).

Og da var visst det så fælt da, for de andre som jobba der.

(For jeg husker at jeg overhørte, at han tenåringsgutten dreiv og baksnakket meg, (fordi jeg bare tok to med meg to ordrer, av gangen), til han distriktsjefen der, en søndag, (var det vel), som han distriktsjefen også måtte jobbe der, da).

Men grunnen til at jeg fikk jobben, det var jo fordi at det var kaos der, og de desperat trengte nye sjåfører.

Og jeg sa vel fra om det, at jeg nettopp hadde fått lappen, og ikke egentlig var kjent der.

Og det dem egentlig trengte meg til der.

Det var for å holde hjulene igang, fra klokken 13 til neste mann dukka opp der, i 15-tida, på noen søndager.

Sånn at de faste kunne sove ut litt, på noen av søndagene, da.

(Det var ihvertfall det som hu unge kinesiske dama, sa til meg, at dem trengte meg for).

Og den oppgaven klarte jeg greit, da.

(Synes jeg selv, ihvertfall).

For det var ikke så mange bestillinger, før klokken 15, på en søndag, liksom.

Og de satt meg vel kanskje opp fra klokken 13, hver tredje søndag, eller noe, da.

Men for min del, så kunne jeg sikkert ha begynt klokken 13 oftere.

For jeg var jo vant med å begynne, nettopp klokken 13, på Rimi Nylænde.

Men hu unge kinesiske dama, hu snakka ikke så bra norsk, da.

Eller, hu spurte meg vel heller ikke om det her.

Men hu gikk ut fra at jeg helst ville begynne klokka 15-16 da, (virka det som for meg, ihvertfall).

Så det virka som for meg, at de andre der helst ville begynne, på den tida, (på søndagene, ihvertfall).

Og det virka som på hu unge kinesiske sjefen der, (synes jeg), at dette var nesten et ømt tema, da.

Som de hadde diskutert mye der, fra før, antagelig.

Så derfor jobba jeg bare de tidene, som jeg ble satt opp der, da.

(Og tilbydde meg ikke å ta alle 13-vaktene, for eksempel).

For jeg ville liksom ikke lage noe drama der, da.

For det virka som at det hadde vært en del drama rundt de 13-vaktene, på søndagene, fra før, liksom.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så kræsja, (eller bulka), han tenåringsgutten bilen til Chinatown Expressen, husker jeg.

Og da husker jeg det, at han satt og klaget, inne på sjåfør-rommet der, da.

For han skulle visst da bli trekt i lønna si, for verkstedregninga da, (mener jeg at han klagde om, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg fikk klage en gang, (av enten hu kinesiske dama eller noen andre der vel).

Fordi at jeg trykte for ofte, på den knappen, som sjekka om noen nye ordre, hadde dukka opp der.

For det kosta en krone, for hver gang man trykket da, fikk jeg høre.

Så man kunne ikke trykke en gang i minuttet liksom da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Men det var liksom ikke noe fast regel da, (hvis jeg skjønte det riktig), for hvor ofte man skulle trykke, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det sånn, at hu Bærums-dama, sa det, da jeg dukka opp, inne på sjåfør-rommet der, (etter en levering vel).

At hu lurte på om hu også skulle skaffe seg et 'vrak', for å kjøre med, på jobben.

For hu mente at det ville bli mer lønnsomt, enn sånn som hu dreiv på nå da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Men da ble jeg litt irritert, (husker jeg), for da syntes jeg at det var som, at hu kalte bilen min for et vrak, da.

Og det likte jeg ikke da, husker jeg.

(Selv om det vel var en del bulker osv., i den Toyota HiAce-en.

Etter kjøringa til tremenningen min, Øystein Andersen, og Glenn Hesler, som hadde hatt den bilen før meg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En søndag, som jeg jobba sammen med hu Bærums-dama, blant annet.

Så var det sånn, at noen karer, i begynnelsen av 20-åra, ut mot Blommenholm der, dreiv og bestilte noe mat, fra Chinatown Expressen, (husker jeg).

Jeg kjørte dit, (for jeg hadde ikke noe å gjøre, da).

Og jeg syntes at det så ut som at disse kara var litt skuffa, da jeg dukka opp der, med maten, da.

Og da jeg kom tilbake til Chinatown Expressen igjen.

Så fortalte hu Bærumsdama med det, at det her var noen karer, som hu hadde møtt på byen, (eller noe).

(Og det var vel også ei annen dame, på jobb, den søndagen vel.

Som liksom hang sammen, som erteris nesten, da).

Og hu Bærumsdama lurte på, om jeg hadde kommet greit fram dit, da.

Og jeg fortalte det, at jeg hadde bomma litt på avkjøringa, da.

(Mest for å ha noe å si, da).

Og plutselig, så hadde jeg sett det, at det stod Blommenholm på et skilt, (fortalte jeg).

Og da hadde jeg snudd, (for da skjønte jeg at jeg hadde kjørt for langt), forklarte jeg, da.

(Blommenholm, det var et av de få stedene i Oslo Vest og Bærum, som jeg visste sånn cirka hvor var, fra før, forresten.

For det var der Magne Winnem hadde dratt meg med på fest, (hos noen Rimi-damer), et par ganger, som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg la også merke til det, (husker jeg).

At disse 'Blommenholm-nabo-kara'.

De bestilte enda en bestilling, en time eller to seinere, da.

Men da ville ikke jeg røre den bestilingen, (husker jeg).

For jeg trodde at de damene ønsket å levere den, da.

Siden de dreiv og spurte om de her kara da, og nesten var litt sånn fnisete vel, siden noen de hadde møtt på byen, bestilte mat fra der de jobba, da.

(Jeg var jo fra Bergeråsen, mener jeg.

Så jeg ville liksom ikke ødelegge for mye for 'parringsleiken', til de lokale Bærumsungdommene, da.

(For jeg følte meg litt som en outsider der, må jeg innrømme).

Så jeg prøvde liksom å ligge litt lavt da, (og ikke ødelegge for mye, for Bærums-folka), liksom.

Når disse Bærumsdamene, (på jobben), dreiv og prata om de her karene, som de hadde møtt på byen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu Bærums-dama, hu fortalte meg seinere, (uten at jeg hadde bedt henne om å gjøre det, vel), om hvordan trafikkøyer, så ut på bilkart osv. da, husker jeg.

Og jeg hadde vel også et kart, hvor indekseringen, (altså jeg tenker da på rutene, som het noe fra A til Å, (eller noe), og også noe fra 1 til 20, (eller noe), vel).

De greiene der, det tror jeg var forskjellig, på det kartet jeg hadde, og det kartet, som Chinatown Expressen hadde.

Så jeg måtte kanskje stoppe og se på kartet, noen fler ganger, enn det de andre som jobba der, måtte da.

Men jeg jobba der jo bare på søndagene.

Så jeg tenkte vel det, at det var vel ikke så farlig, om jeg kjørte etter et annet kart, liksom.

Jeg jobba der jo bare i tre-fire måneder, (eller noe), og.

Og bare en dag i uka, (med rimelig få unntak, vil jeg si).

Så jeg jobba der vel bare en 15-20 vakter, (eller noe), vel.

Så dette var vel ikke et arbeidsforhold, som det var noen grunn, til å gjøre et stort nummer ut av, mente vel jeg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

En søndag, som jeg jobba, på Chinatown Expressen Eiksmarka der.

Så så jeg forresten to svære elger, langs veien, ved Øvrevoll Galoppbane der.

Når jeg var på vei opp til Chinatown Expressen igjen, etter en levering, (var det vel).

Noe jeg fortalte om, til hu Bærums-dama og de andre, inne på sjåfør-rommet der, da.

Men da var det vel ingen som sa noe særlig, tror jeg.

Selv om hu Bærums-dama kanskje smilte litt, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.